Skal en digital fortelling være en privat fortelling? Og går det da an å bruke dette i skolen når man vet at barn ofte ikke skiller mellom privat og offentlig sfære? Løsningen må jo da være å få barna til å lage fortellinger om noe som ikke er personlig. Noe fra skolehverdagen. Noe fra historietimen kanskje. Historie er jo alltid lettere å lære hvis det som skjedde blir gjort "levende."
Vi så jo nettopp eksempler på det ut i fra noen av mine medstudenter har gjort i praksis. En gruppe hadde for eksempel fortalt om Sokrates' død. Elevene husker nok bedre at han drakk et beger med gift og døde, enn hvis det kun hadde vært en lærer som fortalte det i forbifarten i timen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Fortellingen skal ikke være privat, men ha en personlig vinkling. Det skal fortelles fra et "jeg" perspektiv.
Historien kan være oppdiktet, men den skal fortelles med en personlig fortellerstemme. Det er fortelleren som er hovedpersonen i fortellingen.
Med denne måten å arbeide på, får elevene en flott skjanse til å sette seg inn i ulike histoiske og sosiale forhold, eller noe helt "fantastisk".
Legg inn en kommentar